Her får Knut den siste plassen!

Det er en av de få virkelig nydelige høstdagene i Bergen. Solen stråler over hele byen, men seniorene velger likevel å trekke innendørs. Det er nemlig tirsdag, og det betyr at seniorkafeen Kraftverket åpner dørene på Røde Kors-huset.

– Det er kjekt at vi er så mange at vi rett og slett måtte stenge dørene i dag, selv om det er synd når vi må si til folk at det er fullt, sier primus motor på Røde Kors-huset, Tone Kolbjørnsen.

Rundt bordene er det trangt om plassen, og Siri de Lange har hengt opp en beklagende beskjed på inngangsdøren. Heldigvis klarer frivillig besøksvenn Jan Geir Rasmussen å manøvrere rullestolen til Knut Olaf Eldhuset inn før hun rekker å lukke døren.

– Her på Kraftverket er det altså så utrolig hyggelig, sier Knut, som er en av stamgjestene på seniorkafeen.

Det er altså tirsdag formiddag på Røde Kors-huset, som holder åpent for seniorer hver uke hele året. Lukten av kaffe, kake og lapskaus ligger i rommet, og Knut har fått plass ved siden av Berit Solend.

– Jeg er her også sammen med min besøksvenn, smiler hun og gir en klem til Maren Braaten som er frivillig i Røde Kors.

– Hun er altså så enestående denne jenten. Det er helt fantastisk. Vi pleier egentlig å gå tur rundt Tveitevannet, men i dag har hun rett og slett tatt seg fri fra jobb for å følge meg på Kraftverket, sier Berit.

• Les også: Kake fra Fellesverket til Kraftverket

Og hun er altså ikke alene om å ha funnet veien til Vetrlidsallmenningen. Lokalet er fylt til randen. Mellom bordene går de frivillige vertinnene Ingjerd, Sigrun, Elin, Ragnhild og Inger Johanne.

– Her er det ikke forskjell på høy og lav. Kraftverket er et veldig inkluderende sted, er skussmålet de frivillige damene får fra noen av gjestene.

Andre omtaler dem som engler.

– Røde Kors er min andre familie. Tenk på alle jeg har møtt og blitt kjent med! Det er helt fantastisk, sprudler Anne Lise mens hun skjenker kaffe og byr på gulrotkake. 

– Jeg går gjennom byen og nikker og hilser. Du kjenner jo alle, Anne Lise, sier folk til meg. Jeg følger meg altså så rik. Og så tenker jeg på alt det forskjellige jeg har fått være med på også. Det har vært så variert og nesten som en reise som absolutt ikke er slutt ennå. Jeg gir gass, jeg! Og jeg vil oppfordre andre til det samme: Bli frivillig, sier hun.