– Å be om hjelp i tide var det smarteste vi gjorde

Laksevåg, 4. september: Idet Røde Kors-bilen svinger inn på parkeringsplassen til turområdet begynner dachsene Deemon og Cornelia å bjeffe og trekke i båndene. De har fått øye på noen de kjenner igjen. Tre rødkledde hjelpekorpsere kommer ut av bilen og blir møtt med hvin og logrende haler.

 Hundene haster bort for å hilse på Vegard N. Toska, Silje Fanebust og Anders Sagstad som bare noen uker tidligere fant dem i mørket høyt opp på Stølsheimen.  

 – Det ser ut som om noen er klare for tur igjen, smiler Silje. 

 For Janne Olaisen og Bjørn Atle Pedersen er dette møtet en anledning til å takke mannskapene fra Røde Kors som kom til unnsetning da sommerens fjelltur tok en dramatisk vending.

 Drømmeturen som startet bra 

Stølsheim, juli 2026: Janne og Bjørn Atle hadde gledet seg til å ta en lengre hytte-til-hytte-tur i Stølsheimen i Nordhordaland i slutten av juli. 

Selv om værvarselet ikke var det beste, tenkte de turvante paret at med godt utstyr, og med god planlegging skulle ikke regnet stoppe dem. Onsdag 29. juli startet de turen, sammen med de to dachshundene Cornelia og Deemon. De første dagene gikk alt etter planen. Selv om det regnet og var grått, var de med godt mot. Fredag morgen pakket de seg ut fra hytta de hadde overnattet på, og bega seg ut på en ny lang dagsmarsj.

 Beslutningen om å snu 

Ut på dagen begynte de to hundene å slite i et stadig tøffere terreng. Det var grått og kaldt, det regnet stadig mer og det steinete underlaget ble stadig mer glatt. 

Etter å ha spist matpakkene sine og sjekket værvarselet som ikke lovet noe bedring, bestemte de seg for å avslutte turen før det ble for ille. De avtalte at Jannes foreldre skulle hente dem ved nærmeste vei. GPS-en viste at veien bare lå noen kilometer unna stien de gikk på.

 Fast i mørket 

Men disse kilometrene skulle vise seg å være både ugjestmilde og gjengrodde 

– Det var så glatt og bratt enkelte plasser, at vi måtte kaste sekkene utfor og ake på rumpa ned. Samtidig måtte vi passe på å holde oss på bena, og ikke ramle for langt, forteller Bjørn Atle. 

 Terrenget var ikke bare bratt, men også veldig utfordrende. Store steiner måtte forseres ved å enten klatre over, krype under eller gå rundt. 

Janne hadde noen stygge fall, og da klokka viste 22:30 på kvelden og det begynte å bli mørkt for alvor, innså Bjørn Atle at de trengte hjelp. 

– Vi kom oss ikke videre, og både vi og hundene var kalde og slitne. Derfor kontaktet jeg nødetatene for å få hjelp til å komme oss ned, sier Bjørn Atle.

Fra en leteaksjon til en annen 

Rundt 100 km lenger sør hadde Vegard N. Toska fra Nordhordland Røde Kors Hjelpekorps akkurat satt seg inn i et pågående leteoppdrag på Fløyfjellet, da han fikk varsel om at to personer satt værfaste i Nordhordland.  

– Det var mye logistikk på kort tid, og vi måtte omstille oss fra en leteaksjon til en ny aksjon. 

Han og de tre andre pakket mannskapsbilen i rekordfart og satte retning mot Masfjorden, en kjøretur som kan ta mellom 1,5 time til to timer, avhengig av værforholdene.  

– Da vi kom opp dit var det mørkt, og mildt sagt et lite trivelig vær, forteller han.  

 Lettelsen av å bli reddet 

Etter å ha meldt inn nødmelding var det om å gjøre å holde seg i ro og å holde varmen for Bjørn Atle og Janne. 

– Vi skulle ha vært framme ved hytta for lenge siden, så matpakkene var spist opp. Heldigvis hadde vi med et shelter som vi krøp under alle fire. Vi kunne ikke gjøre så mye annet enn å vente, og ta på oss det vi hadde av ekstra klær fra sekken, forteller Bjørn. 

 Særlig Janne var våt og kald, og hadde smerter i nakken. Hun forteller om lettelsen hun kjente på da hun hørte stemmene som nærmet seg. Da var klokken nærmere 03:00 på natten. 

– Jeg hadde vondt, både fra fallet og etter å ha sittet sammenkrøket så lenge. Jeg var nok litt apatisk, og klarte ikke å svare. De tok utrolig godt vare på oss, sier Janne.

 Pels mot hud 

For både de tobente og de firbente ble tatt vare på. Cornelia og Deemon ble plassert i en jerven-duk og fikk mat. 

– Vi merket at de var kalde. Så da ble det inn under jakken på vegen ned, smiler Vegard 

 Med gode lommelykter, varme klær og god støtte startet de på tilbakeveien. Klokken var 05:30 da de endelig nådde bilveien. 

Janne forteller Cornelia ble så god og varm at hun nektet å komme ut av jakken til Vegard. 

– Det var en liten bonus å redde hunder, som regel er det tobeinte vi redder. Det er første gang vi har gjort hud mot pels. 

 Søk hjelp i tide 

–Det jeg var mest imponert over, var at dere hadde med shelter. Hadde dere ikke hatt det, eller vært mindre turvante, kunne dette fått et helt annet utfall, sier Vegard.  

Bjørn Atle innrømmer at det satt langt inne å ringe etter hjelp, selv for en tidligere hjelpekorpsfrivillig. 

– En ting jeg har lært på denne turen er å alltid ha med hodelykt, selv om det er sommer og du skal gå hytte til hytte. Det er heller ingen skam å avbryte når været blir for dårlig eller kreftene tar slutt. Å be om hjelp i tide var det smarteste vi gjorde. Det er mitt klare råd til andre. 

Vegard er glad for at Bjørn Atle og Janne tok den vurderingen så tidlig. 

– Hadde jeg vært i samme situasjon, ville jeg også ringt. I fjellet kan avstandene være lange, og det kan ta tid før hjelpen kommer fram. Hadde dere ventet lenger, kunne situasjonen blitt langt mer krevende. 

En travel sommer for hjelpekorpsene

 Fra januar til september i 2026 deltok frivillige i Røde Kors Hjelpekorps i totalt 1196 søk- og redningsaksjoner. Det er omtrent på samme nivå som i tilsvarende periode i 2025 og 2024. Men det er noen områder som har hatt en økning i antall søk- og redningsaksjoner. Hordaland topper den listen sammen med Nordland og Møre og Romsdal. En fellesnevner for alle tre distrikt er at de er populære turistdestinasjoner. 

Mesteparten av disse oppdragene er som regel søk etter personer i særlig sårbar gruppe, som at den savnede har demens, psykiske lidelser, eller økt selvmordsfare. Men samtidig har også antall folk som ferdes i fjellene økt. 

– Vi klager ikke på at folk bruker fjellet, men på at mange legger ut uten godt nok utstyr. Flere planlegger for en kort dagstur, men bruker lenger tid enn forventet. Når mørket faller på, kan manglende utstyr og orienteringsevne gjøre situasjonen krevende, sier Vegard N. Toska, og trekker frem Janne og Bjørn Atle som et eksempel på turfolk som har forberedt seg godt, - selv om akkurat hodelykten manglet i sommer.